Bancroft and Ford: Alpha Male Bad Boy Billionaire Romance (106 page)

Julia stod på kjøkkenet neste morgen, prøver å glemme det som hadde skjedd det siste natt. Hun falt i stol ved bordet, hennes strupe brenner, hennes hode svømming, og skuffelsen i hennes hjerte skarpe.

Når Dylan ble med henne på kjøkkenet, kroppen hennes tensed. De sa ingenting, og hun nektet å se på ham.

"Jeg tror jeg er syk," sa han til slutt sa etter en lang, ubehagelige stillhet.

"Jeg også." hun stirret ned på hendene hennes.

"Julia." Han ventet til hun har kastet opp på ham med trette øyne. "Jeg beklager. Jeg skal ikke ha kysset deg."

"ikke om unnskyldning. Jeg kysset deg igjen."

"Jeg vet, men jeg skal ikke ha. Du har en kjæreste."

"Jeg vet." Hun skrapet på hennes panne. Alle morgen hadde hun prøvd å bestemme om det var bedre å holde dette hemmelig eller fortelle Evan hva som hadde skjedd. "Jeg tror kanskje det er på tide du funnet et sted på din egen".

"Du har rett. Det er på tide. Vi har vært her lenge nok og gjort nok skade."

"Ikke si at." Hun la hånden falle til tabellen. Mellom blir utslitte og syke og overveldet av følelser, hun kunne ikke inneholde de tårer som fylte  hennes øyne. "Du har ikke gjort noe galt. Det er meg. Jeg er forferdelig. Jeg har ingen rett til å ha følelser for deg. Ikke når jeg nesten innkoblet og du har så vidt startet som daterer seg igjen. Jeg ville bare for å hjelpe, og alt jeg gjorde, var å gjøre ting verre. Jeg aldri ment å bringe deg inn i noen komplisert rot."

Hun stod opp og snappes boksen av vev fra telleren. Hun satte meg ned med den og gikk gjennom to før hun ville klart å styre henne gråte litt.

Dylan hadde ikke sagt en ting. Når hun våget å dekke øynene hans igjen, var han ser på henne med et trist uttrykk.

"Hvorfor er du titter på meg som at?" sa hun.

"Jeg er så beklager."

Han øynene fylt med frisk tårer og hun stiplet fra rommet for å gå tilbake til hennes soverom. Alyssa var fremdeles sov, men våknet etter et par minutter av Julia's sobbing.

"Hei," sa Alyssa fra hennes seng. "Hva er galt?" stemmen hennes var gravely. Hun satt opp og trukket dekslene tilbake.

"Jeg kysset Dylan," Julia mumlet den inn i puten hennes.

"Når?"

"siste natt." Julia slo hodet til ansiktet hennes søster. "Vi var opp sent og tar seg av Kylee og deretter gikk vi ned til kjøkkenet og vi kysset. For en stund."

"Julia…"

"Jeg vet! Jeg ønsket å sove med ham, Lyss. Jeg ville ha ham så dårlig. Jeg fortsatt gjøre."

"Hva om Evan?"

"Jeg vet ikke. Han var den perfekte kjæreste så lenge. Hvordan kan jeg gjøre dette til ham? Jeg føler meg som den verste kjæresten på planeten."

Alyssa lo. "Nah, masse venninner jukse, du er ikke den første."

"Takket være. Som hjelper mye," sa hun nordmannens lodd. "jukse. Det høres så skittent og forferdelig."

"Den slags er."

Julia oprørt og dyttet ansiktet hennes tilbake i puten hennes. "må jeg fortelle ham?"

"Noooo. Definitivt ikke. Ikke med mindre du ønsker å bryte hans hjerte."

"Du synes ikke lyve er verre?"

"verre enn juks? Nei. Det er opp til deg selv. Hvis du vil ha Dylan, forteller Evan hva som skjedde. Hvis du ønsker Evan, ikke fortell ham. Han kommer aldri til å stole på deg igjen."

"Jeg skal ikke være klarert," Julia mumlet den.

"Det skjedde. Alt du kan gjøre nå, er å flytte fremover. Har du snakket med Dylan ennå?"

"Ja, akkurat nå. Vi begge syntes det ville være best hvis de flyttes ut."

"Jeg antar at dette er fornuftig. Suger det har å være som dette, men."

"Alt om dette suger."

En uke senere, Julia stod på verandaen, ser på den siste av Dylan's bokser få lastet inn i trucken. Han hadde besluttet å leie et sted slik at de kunne flytte ut så raskt som mulig.

Den siste uken hadde vært en stressende kombinasjon av unngår hverandre og prøver å være den beste kjæresten mulig til Evan. Han var selvfølgelig svært glade over at Dylan var på vei ut. Det virket som om ting gikk vel med dem igjen.

Dylan gikk over til henne og gitt henne hans nøkkel. "Takk igjen for alt".

Hun nikket og stirret på tasten slik at han ikke ville se tårer i øynene. Kylee kjørte over og kastet sine armer rundt Julia's midjen.

"Kan jeg komme over i morgen for å gjøre yoga?" spurte hun.

Julia og Dylan utveksles en sorg utseende.

"Du kommer til å være i ditt nye hus i morgen," sa Julia. "Og du vet hva det betyr?"

Kylee ristet på hodet hennes.

"Du kommer til å plukke ut din egen yoga spot. Velg en god en, og du kan øve på det hver dag."

"Men jeg kan ikke gjøre det alene. Du må hjelpe meg."

Julia's lip quivered og hun slukte hardt.

"Jeg skal hjelpe deg," Dylan sa. "Vi kommer til å få noen videoer, og vi kan begynne å gjøre det sammen, ok?"

"Ok." Kylee la hennes armer faller. "Men når får jeg å spille med Julia igjen?"

"Jeg vet ikke," Dylan sa. "Vi vil planlegge noe senere, ok?"

"For i morgen?" spurte Kylee.

"Vi får se."

"Ser deg i morgen!" Kylee hugged Julia igjen og hoppet av til trucken.

Hun møtte Dylan's øyne og holdt dem for første gang hele uken. "ser du på arbeidet, tror jeg."

"Ja, sikker." Han kjørte fingrene gjennom håret hans og åpnet munnen for å si noe, deretter lukket den. "Jeg vil se deg."

Han tråkket på verandaen og hun gikk inne slik at hun ikke ville ha til å se dem kjøretur unna.

Hennes middag med Evan som natt var den perfekte ting å ta hennes sjel av Dylan. Hun hadde nesten glemt den datoen, men i dag var det ett års jubileum for deres første dato. Hun lurte på om, siden han hadde planlagt å ta henne til en finere enn vanlig restaurant, han var tenkt å foreslå etter alle. Bare nå hun var ikke sikker på at hun skal si ja. Hvordan kan hun gifte seg med ham visste hva hun ville gjort?

Han plukket henne opp til høyre på syv og de kjørte i hyggelig samtale til restaurant. Han virker ikke nervøs og var ikke virker merkelig.  Kanskje hun ville få heldige og han ikke ville foreslå. I hvert fall ikke før hun visste hva hennes svar vil være.

De bestilte maten sin og han smilte henne når servitøren gikk unna. "Du ok?" spurte han.

"Ja, jeg tror jeg fremdeles bare en litt sliten fra å bli syk." Det var ikke en full lie, men det virket som en liten lie at det ville ikke saken.

"Dylan flyttet ut i dag?"

"Han gjorde."

"Bra".

"Det vil være bra for ham å ha sitt eget sted igjen, jeg er sikker. Nå som livet hans begynner å få tilbake til normal".

"Jeg er bare glad for at han ikke skal se deg i ditt undertøy lenger."

"Hva?!" Hun kunne ikke hjelpe men rødme. Den siste tiden Dylan hadde vært noe i nærheten av hennes undertøy, ville han blitt kysset henne og å berøre henne.  "Han aldri hadde sett meg i mitt undertøy."

"Høyre".

"Evan. Han gjorde aldri."

"Og nå han aldri vil."

"Hvorfor vil du selv tror at?"

"Du har levd med fyren. Det var bundet til å skje. Jeg er sikker på at han kikket på et par anledninger. Det er hva dere gjør."

"Jeg er sikker på at han ikke gjorde det."

Evan dro fortsatte manageren. "Jules. Hva enkelt, rett mann beveger seg i med to unge kvinner og ikke håper å fange dem naken ved "uhell?'" Han gjorde luften anførselstegn rundt ordet.

"Jeg tror ikke han liker det. Han bare flyttes i fordi han var desperat."

"Ikke minn meg." Evan ristet på hodet sitt. "virkelig. Han var utenfor arbeid for måneder? I all den tid, han kunne ikke klarer å få noen form for jobben? Hva taperen kan ikke få en anstendig jobb i løpet av uker? Det er alltid steder ansettelse."

"Evan, stopp. Du blir et rykk. Han er en kirurg. Det er ikke det at det er mange jobber der ute for sin posisjon."

"Da han burde ha tenkt på det før han fikk han sparken."

Julia sammenknyttede hennes kjeve og så bort.

"Unnskyld," Evan sa. "Jeg vet hvor mye han betyr for deg. Jeg bør vel ikke fornærmer ham."

"Hva er galt med deg?" hun fnyst. "Selvfølgelig er du sjalu, men du virkelig trenger å stoppe. Han flyttet ut. Du har ingenting å bekymre deg om".

"Du fortsatt se ham på arbeid hver dag."

"Så?"

"Så, jeg ønsker han vil bare gå vekk."

"Vet du hva? Høyre nå, jeg skulle ønske du ville gå vekk."

De glared på hverandre og, i den intense stillheten mellom dem, servitøren førte deres mat. Julia begynte å spise, bruke det som en unnskyldning for å holde opp stillheten. Men Evan løftet sin hånd og knipset med fingrene på servitøren.

"Dette er ikke riktig," sa han til henne. "Jeg tydelig sa
inge
n
tomater, og hva er disse?"

"Jeg er veldig trist. Jeg kommer til å ha det fast for deg." servitøren plukket opp platen og smilte apologetically.

Evan ristet på hodet sitt. "Hvor vanskelig er denne jobben? Og du kan ikke engang klarer å gjøre det godt."

"Evan!" Julia satt henne ned gaffelen og slått til servitøren. "Jeg er så beklager."

"Jeg kommer til å få det fast med en gang." hun skyndte seg bort med sin plate.

"Det var helt unødvendig for," sa Julia.

"Ja, det var det. Måten du forsvarte sin og gjorde meg ser ut som en dåre? Ikke noe en hustru skal gjøre."

"Bra ting jeg ikke din hustru deretter."

Han harrumphed. Da han nådde inn i hans jakkelommen og tok ut en liten boks. Han satt på bordet. "antar jeg ikke trenger dette."

Julia stirret på svart fløyel. Slik han hadde tenkt å foreslå. Hun tenkte på alle de gangene de hadde drømt om deres fremtid, det de ønsket, deres to barn  og hus i en forstad. Hun var ikke lenger sulten. Hans oppførsel i de siste ukene hadde ikke bare bekymret og redde henne, men hadde gjort henne tvil ham så fullt at når hun tenkte på fremtiden deres nå, bildet endres.

Hva skjedde når noe gikk i stykker i huset deres og den?lereparat?r ikke fikse det riktig? Vil han fest ut som han hadde på servitøren? Eller neste gang noen kom sammen som han vokste nidkjær? Hadde hun virkelig ønsker et liv som det?

"Evan. Det har vært et flott år. Hvis du vil har bedt mig for en måned siden, ville jeg ha vært begeistret for å gifte deg. Men jeg kan ikke gjøre dette. Din nidkjærhet og vrede er for mye. Og jeg skal fortelle deg at jeg har følelser for Dylan. Og jeg kysset ham. Jeg beklager. Jeg kan ikke gifte deg."

Han stirret på henne, hans munn hengende åpen. Klart, han hadde ventet en annen reaksjon. Deretter sitt ansikt herdet. "Jeg antar at min er full av sjalusi ble kalt for, var det ikke? Og jeg aldri bedt deg om å gifte meg." Han snappes boksen og dyttet det i sin jakke. Da stod han op og gikk bort.

Servitøren kom tilbake med en ny plate. Hun så lettet over at Evan var manglende og smilte Julia, ser så bekymret og beklage at Julia ville kose med henne.

"Takk så mye. Og jeg beklager om ham. Han hadde en dårlig natt."

Servitøren nikket og jagde bort.

Julia ventet. Hun trodde kanskje han gikk til badet. Men etter femten minutter, hun visste at han var ikke tilbake.

Hun fikk bokser for mat, betalt med en enorm tips, og kalles Alyssa å komme plukke henne opp.

Etter hadde hun fortalte hele fryktelig kvelden, de krøllet opp i sofaen sammen med en kartong med iskrem og sett
Gilmore Girl
s
episoder til Julia stoppet gråting.

Hun så etter ham. Hver dag, hun la blikket falle fra ansikt til ansikt, håper hun ville passere ham i hall. Hun så på sin daglige oppgaver, håper han skulle velge henne for laget hans. Men av en eller annen grunn, Dylan hadde alle men forsvant. Hun fikk navnet sitt på kirurgi lister, men hun ble aldri tildelt ham. Var han i hånden, unngår henne?

Etter tre uker, hun var lei av. Hun savnet ham og var syk i kor over Evan. Hun sjekket planen for dagen og ventet utenfor rommet der han var å utføre en nødssituasjon appendectomy. Når han kom ut av rommet, ropte hun ut til ham. Han så henne og vinket, men holdt gangavstand.

"Dylan! Vent!" hun fanget opp til ham i et par skritt og matchet hans raskt tempo.

"Hei," sa han, og holdt hans øine fremover som han vandret.

"Er du unngår meg? Jeg har ikke sett deg i uker."

"Jeg har vært opptatt."

"Ja, men vi har ikke vært på noen operasjonssår sammen, og jeg har ikke engang gikk du i hall".

"Jeg tenkte at det ville være bedre på den måten."

"Vel, det er ikke."

Han holdt turgåing og ikke ser på henne.

"Dylan, stopp".

Han stanset og slått til henne. "Jeg beklager, jeg må gå."

Han gikk bort og hun stod der og så på. Hall ble fraflyttet og skarpt sollys kommer gjennom windows syntes å si denne dagen var for lystig til å mislykkes. Hun tok en pust dypt og kalles etter ham.

"Jeg brøt opp med Evan. Den natten du flyttet ut."

Han stoppet. Hun holdt pusten og ventet. Til slutt, vendte han, men han ville ikke gå tilbake til henne. De femti meter som skilte dem føltes som km.

"Hvorfor?" spurte han.

"Han er en idiot. Og jeg er glad i deg."

Han krysset hans armer og trukket sin nedre leppen i hans munn. Hun var døende å vite hva han tenkte i det øyeblikket. Kanskje han ikke ønsker henne etter alle.

Det føltes som timer senere, han gikk sakte til henne og stoppet flere meter unna.

"Etter Melanie døde, bestemte jeg at jeg aldri ville gifte sig igjen. Jeg vil fokusere på Kylee og som faren hennes og det var det. Jeg ønsker ikke å komme over min hustru. Jeg hadde sverget å elske henne for alltid og bare fordi hun er borte, som ikke betyr at jeg måtte stoppe elsker henne."

Julia nikket, men sorg listet over hennes hjerte, truende kveler den.

"Da jeg flyttet sammen med deg. Det var trangt og forferdelig og jeg følte at vi var i veien hele tiden. Det var åpenbart at du ikke vil ha oss der."

"Nei, jeg bare-"

Han holdt opp en hånd for å stoppe henne. "Men så en morgen, du gjorde yoga med Kylee. Du visste ikke at jeg var ser på deg, men jeg ble. Og jeg så i dine handlinger noe jeg trodde aldri at jeg skulle finne igjen."

Julia trukket henne øyenbryn sammen. Hun husket at morgen. Hun ville veltes over lampen og blitt frustrert med Kylee faller inn i henne, men ser på den bestemmelse på seks år gamle's face hadde romtemperert henne og gjorde henne vil hjelpe henne med å lykkes.

"I løpet av noen måneder, så jeg noen som kunne behandle mine barn som henne selv, som kan ta vare på henne som sin egen mor hadde. Og ikke bare det, men noen som min datter elsker så mye som jeg gjør."

Julia's pusten fanget på hans ord. Den mørke skyen over hennes hjerte forsvant.

"Når vi venstre og ikke har du rundt lenger, det var som om noen dør alle over igjen. Kylee har vært elendig mangler du, og jeg har vært elendig, også. Men du var med Evan, og jeg ønsker ikke å griseri som opp for deg. Men, hvis du sier det er over, egentlig over, da …"

Hun tok et langt skritt mot ham. "Det er virkelig over. Det har vært over for uker."

Han tok to skritt og var nær nok til å binde henne i sine armer. De omfavnet, deretter la deres munn kommer sammen. Når deres leber endelig skilt, han hvisket i øret hennes, "Jeg elsker deg".

"Jeg elsker deg", sa hun. "Og jeg er litt som ønsker du aldri flyttet ut."

"Vår nye plasser har massevis av rommet." Han lo og trakk henne inn i en stram klem. "Vi fikk til og med et par yoga matter og har nok plass til å gjøre alle de strekker seg i stuen. Men, for å være ærlig, jeg er forferdelig på det."

Hun dro fortsatte manageren. "Jeg antar at de tre av oss vil ha å gjøre det sammen, deretter."

"Jeg vil elske det, og så ville Kylee. Hun egentlig savner deg."

"Og jeg savner henne. Det er ikke den samme uten henne knisende fylle huset."

"Julia." Han børstet håret fra ansiktet hennes og kysset henne. "Takk for at du viser meg at jeg kunne elske igjen."

"Takk for at du lar meg."